Russlands mange svakheter

Første fase av invasjonen påførte Russland enorme tap. Den avdekket også en rekke grunnleggende svakheter i de russiske væpnede styrker.

PP/HANS PETTER MIDTTUN

Snart et år med fullskala krig mot Ukraina har avdekket omfattende og fundamentale svakheter i de russiske væpnede styrker: Dårlig kommando og kontroll, elendig lederskap, mangel på sikkert samband, tekniske problemer, designfeil, omfattende logistikkproblemer, mangel på vedlikehold og reservedeler, manglende evne til å gjennomføre fellesoperasjoner, manglende evne til å planlegge og gjennomføre komplekse luftoperasjoner, dårlig øvingsnivånivå, og ikke minst, elendig etterretning og situasjonsforståelse.

Femti år gamle stridsvogner

Krigen har vist at det står elendig til med de russiske soldatene og utstyret deres. Foto: Serhiy Nuzhnenko, Radio Free Europe/Radio Liberty’s Ukrainian Service.

Russland mistet ikke bare store deler av landets elitestyrker i en dårlig planlagt og gjennomført invasjon, men også enorme mengder materiell. Man antar at Russland per i dag har mistet mer enn halvparten av sine stridsvogner, og begynte å sette inn 50 år gamle stridsvogner i kampene allerede for flere måneder siden.

Russerne har også brukt opp store deler av sine presisjonsvåpen. I henhold til ukrainsk etterretning har de brukt rundt 80 % av sine moderne missiler i angrep mot Ukrainas sivile infrastruktur. Det betyr at de for eksempel kun har 120 Iskander-missiler igjen.

70 % av missilene brukt opp

Allerede for en måned siden anslo man at Russland hadde forbrukt mer enn to tredeler av landets beholdning av presisjonsvåpen. Per 14. oktober vurderte man at Russland kun hadde 609 av 1 844 slike missiler igjen på lager. Gjenværende beholdning av Kh-101 and Kh-555 missiler ble for eksempel anslått til å være henholdsvis 43 % og 45 %.

Flere hundre av disse missilene har i ettertid blitt brukt i angrep mot ukrainsk energisektor. Hele 157 av dem skal ha blitt skutt ned av ukrainske styrker siden den 14. oktober. (1. desember 2022, red. anm.)

Russland skal bare ha 120 av sine høyteknologiske Iskander-missiler igjen, en femdel av det de hadde da krigen startet. Illustrasjon: Sukerumodera.

Dette har medført at Russland har blitt tvunget til å hente våpen og ammunisjon fra Hviterussland, samt inngå et forsvarssamarbeid med to andre høyt sanksjonerte land, Iran og Nord Korea, for levering av ballistiske missiler, artilleriammunisjon og angrepsdroner. Det er kanskje den beste indikasjonen på virkningen av vestlige sanksjoner, og russisk forsvarsindustris manglende evne til å produsere nødvendige våpen og ammunisjon.

Mobilisering forsterker problemene

Mobiliseringen av et sted mellom 300 000 og en million nye soldater (eksakt antall er usikkert) løser ingen av ovennevnte problemer. Tvert imot, det vil forsterke allerede eksisterende logistikkutfordringer.

I tillegg vil eskalerende tapstall som følge av mobilisering uten trening (for rundt 87 000), meningsløse og gjentatte angrep på samme sterkt befestede objekter, tidvis uten taktisk ledelse, i tilfeldig sammensatte grupperinger og uten etterforsyninger, bidra til en stadig større misnøye i den russiske befolkningen.

Mobiliseringen vil likevel gi rom for en ny og omfattende russisk offensiv. Med unntak av personellet som ble sendt til frontlinjen for å stoppe videre ukrainsk fremgang for enhver pris, gjennomgår øvrige mannskaper bedre trening for å forberede dem til strid. Russland og Hviterussland er i tillegg i ferd med å bygge opp en felles styrke i Hviterussland. Sist, men ikke minst, vil elitestyrkene som har blitt trukket ut av Kherson oblast kunne bidra til å gi ovennevnte avdelinger økt slagkraft.

De nye formasjonene vil fortsatt bli utrustet med gammelt materiell, og vil også mangle luftstøtte. Det russiske luftforsvaret har ikke operert kampfly over ukrainskkontrollerte områder siden våren. Men styrken vil utgjøre en trussel gjennom dens «masse» alene.

Stillstand frem til våren?

I henhold til ukrainsk etterretning er det mulig at Russland vil åpne en helt ny akse fra Hviterussland i et forsøk på stoppe vestlige forsyninger og, ikke minst, tvinge Ukraina til å omdisponere noen av sine styrker fra øst og sør til vest. Man antar at dette i så fall først vil skje mot slutten av vinteren.

Hvorfor? Fordi Russland håper at vinteren – med eventuelt høyere levekostnader, dårligere energisikkerhet, svekket økonomi, økt flyktningstrøm og politisk ustabilitet – vil svekke vestens vilje og evne til å støtte Ukraina. Man håper at dagens forsiktige antydninger om forhandlinger blir til krav om samtaler og kompromiss i morgen. Russland håper at stadig tommere ammunisjons- og våpenlagre i USA og Europa fremtvinger en endret tilnærming til krigen.

Russerne håper at vinteren fremtvinger de innrømmelsene de krever for (midlertidig) å stoppe sin krigføring i Ukraina.

Hvis dette ikke skjer – eventuelt etter ytterligere russisk sabotasje av undersjøiske rørledninger og kabler – må Russland forventes å iverksette neste og mer omfattende offensiv i både Donbass og fra Hviterussland.

Men: Russland trenger ikke å erobre mer territorium for å beseire Ukraina og komme seirende ut av første del av konflikten med Vesten. Hvis landet klarer å beholde kontrollen over dagens okkuperte områder og videreføre den maritime blokaden av Ukraina, har den ukrainske staten (ikke nasjonen) allerede tapt.

Et skadeskutt Ukraina

Ukrainas økonomi er forventet å krympe med 39 prosent i 2022. En tredel av landet er minelagt, og store deler av dets landbruksområder er tapt. Kritisk infrastruktur er ødelagt i et omfang hvor det er umulig å opprettholde industri og næringsliv. Den industrielle basen ødelegges fortløpende.

Ukraina er forhindret fra kritisk viktig import og eksport, og vil ikke være levedyktig uten fortsatt omfattende vestlig finansiell, humanitær og militær støtte. Landet trenger per i dag tre til fem milliarder dollar i støtte hver måned bare for å kunne kunne opprettholde driften av staten. Per i dag har ukrainerne kun mottatt 53 prosent av den økonomiske støtten de trenger. Og som Afghanistan viste, kommer vestlig støtte med en «best før-dato».

Russland må forventes å eskalere krigen mot en allerede svekket ukrainsk økonomi. Russisk mobilisering utgjør en annen usikkerhet. Landets mobilisering av flere enn 300 000 borgere, dets styrkeoppbygging i Hviterussland, og dets økte forsvarssamarbeid med Iran og Nord-Korea, er en del av denne innsatsen. Russerne vil også styrke sin innsats for å undergrave vestlig støtte til Ukraina.

Russland klarte ikke å overraske

Når dette er sagt, må det understrekes at Russland ennå ikke har oppnådd noen strategisk overraskelse. Selv fullskala-invasjonen var kjent på forhånd. En overlegen etterretning (støttet av Vesten) tillot Ukraina å re-lokalisere, distribuere og skjule kritisk kapasitet så som luftvern, luftovervåking og kampfly i forkant av det første angrepet.

Dette gjorde det mulig for ukrainerne å nekte Russland luftkontroll, noe som har bidratt til store tap av russiske jagerfly, helikoptre og bakkestyrker. Russland har ennå ikke nådd noen av sine strategiske mål og målsettinger. Ukraina har derimot oppnådd en serie strategiske og operasjonelle overraskelser.

Ødeleggelsen av et russisk amfibiefartøy og skade på to andre fartøy i den okkuperte ukrainske havnebyen Berdyansk den 24. mars, er ett eksempel. Senkningen av det russiske flaggskipet Moskva den 14. april et annet.

Ukrainas angrep på Saki-flybasen 9. august, den delvise ødeleggelsen av Kerch-broen 8. oktober, og angrepet med UAV og overflatedroner på Svartehavsflåten i Sevastopol 29. oktober, er noen av de mange spektakulære, operasjonelle overraskelsene Ukraina har oppnådd.

Ukrainas operasjoner har bidratt til å påvirke russisk ”modus operandi” og operasjonsdesign. Et land uten en konvensjonell marine har så langt senket 16 russiske fartøy.

Enda viktigere, et land uten langtrekkende ild har flere ganger angrepet Russland i dypet og hvor det gjør mest vondt: dets nasjonale stolthet.

Umotiverte og dårlig utstyrte russiske soldater tatt til fange i Ukraina sier de selv måtte kjøpe uniformer, feltstøvler, skuddsikre vester, bandasjer og tourniqueter. Foto: Det ukrainske forsvaret.

Flyktet i panikk

Den ukrainske motoffensiven i Kharkiv, som startet 6. september 2022, er trolig den største og viktigste strategiske overraskelsen så langt. Russlands styrker flyktet i panikk og etterlot hundrevis av våpen og kjøretøy.

En hær som allerede lider av dårlig lederskap, lav moral og psykologisk tilstand, vaklende motivasjon og desertering, ble påført et enormt anslag mot sin kollektive, vaklende psyke.

Ukraina vil fortsette å overraske, fordi landet har de egenskaper som er nødvendige. Russland har allerede tapt krigen, fordi den ukrainske nasjon aldri vil la seg kue. Russerne har bare ikke forstått det ennå.

Russland har også tapt fordi Vesten vil bli tvunget til å intervenere. Vi har bare ikke forstått det ennå.

 

Hans Petter Midttun er en uavhengig forsvarsanalytiker med bakgrunn fra Forsvaret

Hans Petter er en uavhengig militæranalytiker med hybrid krigføring som spesialitet. Han er tilknyttet den ukrainske tenketanken Centre for Defence Strategies, er styremedlem ved det ukrainske instituttet for havrett og sikkerhet til sjøs (Ukrainian Institute for Security and Law of the Sea) og tidligere norsk forsvarsattasje til Ukraina.