Hybrid krigføring er blitt et kjent begrep for mange. En del av slik hybrid rivalisering mellom stater foregår også i den økonomiske sfæren, og forsker Kåre Dahl Martinsen ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) mener Norge har trukket dyna godt over hodet i håp om at dette ikke skal ramme oss.
PP/OLE KRISTIAN HAAGENRUD
Økonomisk krigføring kan best forklares med at det fra politisk hold defineres hva man ønsker å oppnå, og at man åpner pengesekken for å nå sine mål, eller rett og slett stenge ute motstanderen fra et definert felt.
– Det er en målrettet strategi for å ødelegge de viktigste økonomiske sektorene hos motstanderen. Klarer man det, så vil man også påvirke forsvarsevnen, sier Martinsen.
Han eksemplifiserer dette med at dersom Kina skulle lykkes med å ta igjen USA på for eksempel utvikling av kunstig intelligens, så vil dette ha store konsekvenser for amerikansk militær ledelse.
– Et spørsmål som da dukker opp, er hvem som fører økonomisk krigføring. Det er de som har penger til det, og da kan du utelukke Russland, og står igjen med EU, USA og Kina som de viktige aktørene, sier han til Pro Patria.
Et konkret eksempel er EU-president Ursula von der Leyen, som i sin første tale etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 sa at EU skulle knekke Russlands innovasjonsevne. Dersom man klarer det, så reduserer man i stor grad Russlands evne til å føre krig.
Russland forsøker å tette hullene de internasjonale sanksjonene har medført med å produsere ulike ting selv, men Martinsen påpeker at dette ofte blir dyrere og dårligere enn det Russland tidligere har fått importert.
Åpne om sine mål
USA og EU er helt åpne om sine mål. De har definert hvilke sektorer de ønsker å beskytte mot kinesisk økonomisk krigføring. Det gjelder eksempelvis økt grad av selvforsyning, da man ved en eventuell konflikt med Kina vil miste en av de største leverandørene av halvledere i verden.
– Den amerikanske ”chips act” er, sammen med den europeiske satsingen, et svar på denne utfordringen, og en del av forsvaret mot økonomisk krigføring. En ting som har vært spennende å følge med på, har vært det man kan kalle den kinesiske økonomiske «krigserklæringen» kom allerede i 2015, med det som het China 2025. Her listet Kina opp hvilke områder Kina skal bli ledende på, og det ble tatt fra vestlig side som en industriplan.
Det viste seg raskt at på disse områdene gikk Kina etter vestlige patenter og vestlige bedrifter gjennom oppkjøp. De lokket også til seg talentene ved å tilby gode vilkår. Dette er et eksempel på økonomisk krigføring, sier Martinsen.
Først i 2019 sa EU at Kina var en strategisk rival, året etter at den amerikanske kongressen hadde satt det på agendaen.
– Man kan spørre seg hva Norge gjorde med dette, etter ganske harde ord fra EU på den tiden, men det vi gjorde var å trekke dyna godt over hodet og håpe at dette ikke skulle gjelde oss, sier Martinsen.
Forskeren mener at dette burde ha vært en alvorlig vekker for Norge, nettopp fordi det var et godt eksempel på hvordan Kina bruker sin økonomiske makt.
Beskyttelse
– Det er ulike metoder en kan beskytte seg på. Dette arbeidet har fått rekordfart mange steder, mens Norge som et av de aller siste landene i Europa har nedsatt et eierskapsutvalg som skal se på hvem som eier hva, og hvilke norske sektorer som bør beskyttes mot utenlandsk eierskap, sier Martinsen. Han eksemplifiserer dette med forskning og oljesektoren.
EU har innført et krav om at kinesiske selskaper som ønsker å kjøpe seg opp i Europa må dokumentere hvor kapitalen kommer fra.
– Når man begynner å grave i hvor pengene kommer fra, så er svaret nesten alltid statlige subsidier. Da setter EU foten ned, og bare dét kravet om transparens har ført til at kinesiske investeringer i Europa har sunket som en stein siden 2019, sier forskeren.
Innad i EU har et samarbeid kommet på plass for å forsøke å kartlegge hvordan Kina bruker en bedrift i ett land til å kjøpe seg opp i den bedriften de egentlig har interesse av i et tredje land. Martinsen poengterer videre at beskyttelse også kan skje gjennom å begrense forskningssamarbeidet med Kina, som amerikanerne har gjort.
Dette skjer ikke uten en del debatt. Det er mange kinesere med en genuin forskningsinteresse i amerikansk forskning, uten at det ligger noe mer bak.
I Norge har vi også sett eksempler på at forskere er sendt hit i den hensikt å samle relevant informasjon som de sender til sine respektive hjemland. Både Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og universitetet i Tromsø er institusjoner som har hatt forskere og studenter som ikke har vært åpne om hvem de er.
– Norske universiteter og høgskoler har blitt kalt inn til det vi kan kalle en vennlig samtale hos Utenriksdepartementet. Dette har ført til en diskusjon om begrensning av akademisk frihet, men det mener jeg at bare er sludder. Det er en oppfordring til å tenke seg godt om, sier Martinsen.
Norge er bakpå
IFS-forskeren mener at Norge ikke er godt nok rigget mot økonomisk krigføring, og peker på at det nå omsider er nedsatt et eierskapsutvalg, som skal se på hvordan man eventuelt skal «screene» oppkjøp.
– Det er noe sent. I Europa er det bare Bulgaria som er bak oss i køen i dette arbeidet. Men Norge er lite og oversiktlig, og vi er ikke fullt så utsatt som andre land. En av de største farene har vært naivitet i næringslivet, som eksempelvis demonstrert i Bergen Engines-saken, sier han.
For Martinsen er det i noen tilfeller svart/hvitt, som eksempelvis med forsvarsteknologi – hvor salg kun kan skje mellom nære allierte. I andre tilfeller kan det være rom for skjønn, og med det følger det en mulighet for press. Martinsen mener det viktigste motmiddelet er våkenhet og bevissthet rundt hvilke farer som lurer.
– Her mener jeg at politikerne har forsømt seg i regjering etter regjering. Dette har ikke blitt satt på dagsordenen i det hele tatt før nå.
– Jeg har i det siste hatt mulighet til å snakke med mennesker både i statsforvaltningen og det private næringsliv. Det er helt klart en forskjell: de i privat næringsliv har sett hvordan kinesisk økonomisk krigføring påvirker deres markedsadgang og markedsmuligheter. Det har ikke politikerne oppdaget, eller i det minste vist liten interesse for frem til nå, sier Martinsen.
