Aldri før i verdenshistorien har en stat blitt så mektig, på så kort tid relativt til alle andre stater, som Kina har blitt de siste tretti årene. Tidlig på 1990-tallet var USAs økonomi omtrent femten ganger så stor som Kinas målt i nominelle tall. I dag utgjør Kinas økonomi rundt syttifem prosent av USAs.
PP/Øystein Tunsjø. Professor i internasjonale forhold med Asia som spesialitet, Institutt for forsvarsstudier (IFS)
Kinas andel av verdens brutto nasjonalprodukt (BNP) har vokst fra litt over én prosent for tretti år siden, til rundt femten prosent i dag. Målt i kjøpekraftsparitet har Kina allerede verdens største økonomi, men hvis vi ser på BNP per innbygger har Kina, med mer enn fire ganger så stor befolkning som USA, en mye mindre økonomi enn USA.
Kinas vekst er det viktigste som skjer i verden
Prognosene om når Kina vil gå forbi USA, og bli verdens største økonomi, har blitt endret gang på gang. I noen av de siste beregningene forventet en rekke økonomer at dette vil inntreffe allerede i 2028, fem år tidligere enn det man antok for bare noen få år siden.
Nå er dette riktig nok igjen blitt justert av enkelte økonomer som ikke forventer at Kina vil gå forbi USA før i 2033. Andre hevder at Kina kanskje aldri vil gå forbi USA. De peker på følger av en rekke utfordringer i Kinas økonomi knyttet til covid-19, økende gjeldsrate, liten vilje til å reformere vekstmodellen, en aldrende befolkning og manglende tilgang på naturressurser.
Manglende reformer bremser økonomien
Et anslag som legger seg mellom optimistiske og pessimistiske forutsigelser legger til grunn at Kinas økonomi ikke går forbi USA de neste tjue årene. Myndighetene er trolig ikke villige til å ta nødvendige grep for å reformere økonomien, og derfor kan det bare forventes to-tre prosent økonomisk vekst i denne perioden. Kina vil trolig ende opp med en økonomi de neste to tiårene som utgjør åtti-nitti prosent av USAs.
Militærmakten vokser raskt
Maktforskyvningen påvirker også det militære styrkeforholdet mellom Kina og USA. Tidlig på 1990-tallet var USAs forsvarsbudsjett mer enn tjue ganger større enn Kinas. I dag er det bare omtrent tre ganger så stort.
Selv om Kina ikke har et like stort forsvarsbudsjett som USA, utfordrer Kina USA på alle områder militært (hær, sjø, luft, cyber og verdensrommet). Kina har utviklet nektelseskapasiteter, særlig i form av kort- og mellomdistansemissiler, både ballistiske, krysser- og hypersoniske. Disse gir Kina mulighet til å avskrekke USA. Samtidig har Kina bygget verdens største marine målt i antall skip. Kina besitter nå en vesentlig styrket hånd å spille i en mulig fremtidig konflikt i landets maritime nærområder.
Skal man forstå dagens maktforskyvning og geopolitiske utviklingstrekk, er det ikke nok å analysere forholdet mellom Kina og USA. Det er like viktig å analysere maktforholdet mellom Kina og alle andre stater, særlig de som ønsker seg en dominerende rolle i internasjonal politikk.
Kinas BNP, målt i nominelle tall, er i dag omtrent ti ganger større enn Russlands – eller like stort som det samlede BNP til Japan, Tyskland, India og Storbritannia – verdens tredje til sjette største økonomier.
På det militære området har vi fått en lignende utvikling. På midten av 1990-tallet hadde Kina omtrent det samme forsvarsbudsjett som Russland, og som India. Det var halvparten så stort som Japans, og som Tysklands. I dag har Kina et forsvarsbudsjett som er fem ganger større enn forsvarsbudsjettet til hvert av disse landene: Russland, India, Japan, Tyskland og Storbritannia.
Tilbake til en bipolar verden
I stort er Kina i en egen økonomisk og militær klasse – en supermaktklasse – som ingen andre enn USA kan matche. Konsekvensene av denne maktforskyvningen er at det geopolitiske tyngdepunktet og maktsentrumet i verden flytter seg, og at vi nå har fått et nytt bipolart system med to supermakter, konsentrert om Øst-Asia-regionen.
Som i Europa på slutten av 1940-tallet, da ingen europeiske stater kunne balansere Sovjetunionen, er det i Øst-Asia ingen regionale stater som kan balansere Kina. Hvis Tyskland bruker to prosent av sitt BNP på forsvaret, vil landet få et forsvarsbudsjett litt større enn Russlands. Men ingen europeiske stater er i stand til å dominere Europa i dag. Kina har derimot et forsvarsbudsjett og en økonomi som tilsvarer alle landene i Øst-Asia til sammen, inkludert Russland og India.
Vil prege halve århundret
USA står med andre ord overfor samme utfordring som ved starten av det forrige bipolare systemet – å hindre en annen stat i å dominere en av USAs flankeregioner. Denne maktforskyvningen, og dette geopolitiske utviklingstrekket, vil prege internasjonal politikk i første halvdel av det 21. århundret.
Ingen ny kald krig
Som følge av den nye supermaktrivaliseringen, hevder enkelte at vi er på vei inn i en ny kald krig. Det stemmer ikke. Den økonomiske samhandlingen, den teknologiske utviklingen og den ideologiske rivaliseringen i forholdet mellom USA og Kina, skiller seg fra forholdet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.
Tre militærstrategiske forhold kjennetegnet den kalde krigen: våpenkappløp og enorm opprustning; stabilitet og «den lange freden»; og stedfortrederkriger i periferien eller i den tredje verden. Den nye supermaktrivaliseringen deler ikke disse kjennetegnene.
For det første er det ikke noe tilsvarende våpenkappløp i dag som under den kalde krigen. USA brukte omtrent ti prosent av sitt BNP på militæret mens Sovjetunionen trolig brukte det dobbelte. I dag bruker USA under fire prosent, og Kina under to prosent av sine BNP på forsvaret. Hvorfor det er slik? Hovedsakelig fordi USA og Kina ikke står mot hverandre på det asiatiske kontinentet.
Ingen av USAs allierte grenser til Kina, og USA har en marine som kan forsvare sine regionale allierte. Fordi Kina må krysse vann for å invadere USAs allierte, frykter ikke USA Kina på samme måte som man fryktet et sovjetisk angrep vestover på det europeiske kontinentet. Dermed blir det også mindre opprustning.
For det andre er det en større risiko for krig mellom supermaktene enn under den kalde krigen. Gjennom den kalde krigen, og særlig på 1950- og 1960-tallet, var USAs forsvarsstrategi basert på bruken av atomvåpen – massiv kjernefysisk gjengjeldelse.
Fordi USA var konvensjonelt underlegen Sovjetunionen på bakken i Europa, var strategien troverdig. Selv om strategien skapte voldsom opprustning, og den ble justert mot fleksibel respons på slutten av 1960-tallet, førte den geopolitiske og militærstrategiske situasjonen til en stabilitet som varte i omtrent førti år.
USA og Kina konfronterer hverandre til havs, hvor USA fortsatt er konvensjonelt overlegen. Derfor baserer ikke USA seg like tungt på kjernefysiske våpen for å avskrekke Kina. Paradoksalt nok øker dette muligheten for krig, fordi USA og Kina ikke i like stor grad som USA og Sovjetunionen risikerer en atomkrig hvis landende begynner å skyte på hverandre.
En krig eller et sjøslag i Øst-Asia vil trolig i større grad eskalere horisontalt enn vertikalt. Risikoen for supermaktkonflikt i Europa i det 20. århundret var lav fordi risikoen for atomkrig var høy. Risikoen for supermaktkonflikt i Øst-Asia i det 21. århundret er høyere fordi risikoen for atomkrig er lavere.
Risikoen for supermaktkonflikt i Europa i det 20. århundret var lav fordi risikoen for atomkrig var høy. Risikoen for supermaktkonflikt i Øst-Asia i det 21. århundre er høyere fordi risikoen for atomkrig er lavere
I tillegg medfører suverenitetskonflikter økt risiko for krig. Uten et øst-vest-skille møter kinesiske og amerikanske styrker på hverandre i langt større grad enn i Europa under den kalde krigen. Dette øker risikoen for utilsiktede hendelser som kan føre til en krig ingen av partene nødvendigvis ønsker.
Videre har Kina en rekke suverenitetskonflikter med nabostater. Enkelte av disse statene er USAs allierte – noe som igjen skiller rivaliseringen i Øst-Asia fra Europa. Sovjetunionen hadde ikke noe suverenitetskrav over Øst-Europa, Øst-Tyskland eller Øst-Berlin. Dette var innflytelsessfærer, buffersoner og prosentavtaler. Kina, derimot, gjør krav på Taiwan og store deler av Sør- og Øst-Kinahavet. Dette øker risikoen for krig mellom Kina og USA, sammenlignet med forholdet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.
For det tredje er maritime Øst-Asia mer ustabilt og dynamisk enn det kontinentale Europa. Kina vil derfor fokusere sine ressurser og militære kapasiteter i Øst-Asia snarere enn å konfrontere USA globalt.
En regional makt
Sovjetunionen var en status quo makt i Europa og en revisjonistisk makt globalt. Kina er mer en revisjonistisk makt regionalt og en status quo makt globalt. I tillegg er det færre globale maktvakuum å fylle for supermaktene i det 21. århundret.
Det forrige bipolare systemet medførte at tradisjonelle stormakter som Storbritannia og Frankrike ble annenrangs makter. Gradvis mistet de kontroll over sine kolonier og innflytelsessfærer globalt. Det oppstod maktvakuum som USA og Sovjetunionen søkte å fylle, og som ofte resulterte i økt rivalisering og stedfortrederkriger.
I dag er det ingen stormakter som må oppgi sine kolonier, eller like store maktvakuum som USA og Kina kan ta kontroll over. Derfor kan vi forvente færre stedfortrederkriger og rivalisering globalt sammenlignet med den forrige supermaktrivaliseringen, men samtidig mer ustabilitet og høyere risiko for konflikt i Øst-Asia.
Taiwan
Taiwan-spørsmålet illustrer hvordan risikoen for konflikt relativt sett er høyere. Skulle Kina angripe øya, har ikke USA sagt at de vil forsvare Taiwan med kjernevåpen. USA stoler på at konvensjonelle styrker vil være avgjørende hvis de velger å intervenere. For Kina innebærer dette at de trolig ikke risikerer atomkrig hvis de angriper Taiwan. Sovjetiske ledere kunne i mindre grad utelukke et slikt scenario i Europa.
Kontroll over Taiwan er et ufravikelig krav for Kina, og kinesiske ledere er fast bestemt på å få kontroll over øya og innlemme den i Folkerepublikken Kina. På kort sikt er trolig ikke Kina i stand til å gjennomføre en vellykket amfibieinvasjon. Det beste for Beijing er antakelig å vente til Kina blir enda mektigere i forhold til Taiwan, USA og USAs allierte.
Det aller beste for Kina vil være at landet blir så mektig at Taiwan ikke klarer å stå imot presset, og blir en del av Kina uten at det oppstår en krig. Et slikt utfall er lite sannsynlig, fordi svært få taiwanere ønsker å bli en del av Kina. Men jo mer tid som går vil USAs muligheter for å intervenere til støtte for Taiwan undergraves tilsvarende.
Presidentvalg, hundreårsmarkering og ettermæle
Presidentvalgene i 2024 i USA og på Taiwan kan utløse en krise som fører til krig, men trolig er det større sjanse for at en krig oppstår mot slutten av president Xi Jinpings politiske karriere. Eventuelt vil kanskje Kina vente til noen år før hundreårsmarkeringen av Folkerepublikken Kina i 2049. I sum er det langt mer sannsynlig med en krig, enn alternativene hvor Taiwan kapitulerer uten kamp, eller hvor USA velger å ikke lenger støtte Taiwan.
Konsekvensene av en krig over Taiwan vil være betydelige. Verdensøkonomien slik vi kjenner den i dag vil kollapse. Kina er verdens fabrikk og sentrum for verdikjeder i en global økonomi. Syv av de ti største havnene befinner seg i Kina, og rundt 50 prosent av verdenshandelen fraktes gjennom farvannene i Øst-Asia. USA vil få store problemer med å opprettholde en tung militær tilstedeværelse i både Europa og Øst-Asia.
Skulle Russland klare å reise seg igjen i løpet av en ti- til tjueårs-periode vil USA-Kina-rivaliseringen og utviklingen i Øst-Asia gi Russland muligheten til å utfordre NATO, for eksempel i Baltikum. Europeiske land, Norge inkludert, vil derfor trenge å ta grep allerede nå for å ruste opp og bedre kunne ivareta sin egen sikkerhet når konsekvensene av Kinas fremvekst får globale ringvirkninger.
