Kjernespørsmålet mange vil stille seg etter krigen i Ukraina, er hva som er det viktigste for forsvaret av landet. Det er for tidlig å konkludere, og man skal vokte seg vel for å trekke forhastede konklusjoner. Jeg mener imidlertid at kampkraft, utholdenhet og vilje er tidløse elementer i alle kriger, som dermed fortjener oppmerksomhet.
PP/TERJE BRUØYGARD, OBERST OG MEDLEM AV NROFS MILITÆRFAGLIGE KOMPETANSEUTVALG
Enhver krig som kommer nær oss, slik Ukraina-krigen har gjort, bør føre til selvransakelse. Når vi kommer forbi sjokket over at Europa ikke for evig er forskånet for krig, vil mange av oss begynne å reflektere over om vi er godt nok forberedt, om vi har prioritert rett og hvordan vi ville håndtert et russisk angrep.
Summen av evne og vilje
Kampkraft kan enklest beskrives som summen av militær evne og vilje, og dennes potensiale til å påføre en motstander tap. Evnen består av fysiske faktorer som våpen, avdelinger og logistikk. Evne består også av konseptuelle faktorer som taktikk, doktrine og strategi. I grovt handler det om hvordan man skal bruke de fysiske faktorene best mulig.
Derimot er både fysiske og konseptuelle faktorer nesten verdiløse om man ikke også tar med de moralske faktorene som lederskap, avdelingsfølelse, treningsstandard og verdier. Jeg har en gryende følelse av at vi i Norge har et overdrevent fokus på de fysiske faktorene.
Forsvarsdebatten handler mye om plattformer, årsverk, beliggenhet og aktivitet. Et eksempel på det er diskusjonen om Finnmark best kan forsvares med missiler eller en mekanisert bakkestyrke, med hovedvekt på plattformer som stridsvogner, artilleri og luftvern. Antallet jagerfly, ubåter og stridsvogner synes å være enklere å diskutere enn hva de skal gjøre og hvilken effekt de skal skape på slagfeltet.
Antallet jagerfly, ubåter og stridsvogner synes å være enklere å diskutere enn hva de skal gjøre og hvilken effekt de skal skape på slagfeltet
Når det gjelder de konseptuelle faktorene er vi fattige på militære operasjonskonsept, altså hvordan vi prinsipielt har tenkt å bruke militære styrker i sjø-, land-, luft-, rom- og cyberdomenet for å oppnå best mulig effekt. Vi har både grenvise og fellesoperative doktriner. Siden bruken av norsk militærmakt som regel handler om enkeltplattformer som fly og fartøyer som løser svært avgrensede oppgaver i fred, eller mindre bakkestyrker som opererer i en internasjonal operasjon, får vi imidlertid sjelden anvendt helheten slik doktrinene predikerer.
Den militære logikken tilsier at de fysiske og de konseptuelle faktorene må beskrives i et slikt operasjonskonsept på generelt grunnlag. Deretter vil man på spesielle grunnlag lage operasjonsplaner for hvordan man skal løse konkrete problemer. Tradisjonelt sett har konsepter blitt beskrevet i teorier som ”blitzskrieg” og ”manøverkonsept”, selv om det første er konstruert for å forklare tysk operasjonsmønster i etterkant, og det siste er så løst og utvannet at det knapt betyr noe lenger. Amerikanernes ”AirLand Battle-konsept” ble testet ut under Operation Desert Storm i 1991. Siden har det vært utviklet konsepter på løpende bånd fra den kanten, det ene mer løftefullt enn det andre.
Lederskap, lojalitet og mot
Av moralske faktorer fremstår lederskap som et av de viktigste. Lederes rolle i militære operasjoner kan ikke overvurderes. Måten president Zelenskyj har ledet nasjonen i krigen mot Russland har alt å si for både befolkningen og det militære.
Det er vanskelig å be soldater kjempe og dø i en krig den øverste politiske ledelse ikke tror på. Det er derimot betydelig enklere å mane frem krefter til å stå imot når lederne står i den samme situasjonen, forblir i landet og peker tydelig retning.
En ting er politisk ledelse, men for militære avdelinger er det militært lederskap som binder ting sammen. Kravet om å løse oppdrag og samtidig ta vare på personellet er tidløst og krevende. Å gjennomføre et motangrep mot en overlegen fiende kan være avgjørende for slaget, men dødelig for den enkelte. Det er krigens krav. For å gjennomføre nødvendige operasjoner som medfører risiko for død og skade kreves disiplin, lojalitet, respekt, ansvar og mot – for å nevne noe.
Erkjennelsen av at det finnes noe som er større enn en selv må innprentes i hele organisasjonen. Dersom soldater eller befal begynner å ta beslutninger som er preget av hensynet til seg selv mer enn til avdelingen, begynner moralen straks å smuldre. Derfor er lederutdanning, treningsnivå og avdelingskultur noe vi ikke kan ta lett på.
Historien viser oss at avdelinger med gode ledere ofte lykkes, og kan utgjøre store forskjeller. Men historien viser oss også det motsatte – der ledere mislykkes og ikke evner å få avdelingen med seg, og der den følgelig til slutt går i oppløsning. De moralske faktorene blir derfor ofte viktigere enn de to første. Samtidig er det vesentlig å konkludere med at reell kampkraft fordrer balanse mellom de fysiske, konseptuelle og moralske faktorer.
Utholdenhet
Enhver logistiker starter gjerne sine foredrag med den gamle tesen om at «amatører snakker taktikk, mens profesjonelle snakker logistikk». Det er forbløffende mye visdom i det sitatet.
Vi mennesker er mest opptatt av det nære og det som gir umiddelbar tilfredsstillelse.
Det er rart med det, men det føles betydelig bedre å ta imot et rykende ferskt og topp moderne jagerfly enn å ta imot en skipslast med ammunisjon eller reservedeler. På samme måte vil mottak av en splitter ny artillerivogn medføre oppslag i medier, og en viss grad av pomp og prakt. Om antallet er 24 eller 124 spiller ikke noen stor rolle for det seremonielle og det umiddelbare.
Anskaffelse av ethvert våpensystem medfører en stor logistisk hale, fra ammunisjon og reservedeler, til teknikere og lagerfasiliteter. Våpensystemet i seg selv gir stor og umiddelbar, om enn noe overfladisk, tilfredsstillelse, selv om det er mangler i halen. Dette er en logisk mekanisme, men noe som antagelig har medført at vi på mange områder er fornøyd med det ytre og er enten ignorante eller har akseptert at det er hull i det indre. Det kan skyldes en grunnleggende oppfatning av at det ikke er så farlig, for det skal jo ikke brukes til krigsformål likevel. I alle fall ikke før på lenge. Det er en farlig forutsetning.
Jeg har tjenestegjort i mange år på stridsvogn. Et av kjennetegnene til en stridsvogn er kombinasjonen av ildkraft, bevegelse og beskyttelse. Det er det ultimate kampsystemet på bakken. Med seg har vognen tusenvis av maskingeværammunisjon og 42 stridsvogngranater. Hver av disse granatene kan slå ut en fiendtlig pansret vogn. Men det skjer ikke av seg selv. Det krever rett personell med store mengder trening.
Vi trente mye i kampsimulatoren på Rena. I simulatoren, som var meget realistisk, blir man skutt i filler og skjermen går i svart hvis man gjør en feil. Fire vogner blir fort til tre, og ofte kan det bli slutt for alle. Det kjennes på både kropp og sjel.
Som troppssjef, for veldig lenge siden, hadde vi en avslutningsøvelse, der vi skulle angripe et fiendtlig russisk kompani. Vi klarte ved dette tilfellet å komme gjennom hele øvelsen og nedkjempe all motstand uten egne tap. Det tok et par timer og nesten all ammunisjon vi hadde. Ved opptelling var samtlige vogner kritisk lave på ammunisjon. Vi hadde tatt ut litt over 20 mål. En bragd i seg selv og noe vi var veldig stolte av. Uten etterforsyning av ammunisjon ville likevel denne troppen ikke hatt noe verdi.
Denne opplevelsen har jeg hatt senere også – skarpt. I både Afghanistan og Irak har vi hatt trefninger der vi har brukt overraskende mye ammunisjon for å ta ut et lite antall mål – i trefninger som har vart under en dag. Så har vi måttet enten få etterforsyning i felt, eller rett og slett dratt tilbake til leir for å fylle på mer.
Poenget med disse anekdotene er at i en krig som kanskje varer i uker og måneder, vil enhver kamptropp måtte gjennomføre endeløse mengder av angrep, forsvar og oppholdende strid – og krig krever enormt med ammunisjon. Det ser vi også fra Ukraina, der Vesten pøser på med tusenvis av panservernvåpen.
Det er ingen grunn til at ikke vi skulle ha behov for det samme. Skal vi kunne kjempe en krig, er vi nødt til å ha en forsyningsberedskap som sørger for at vi har rikelig mengde ammunisjon på lager, en forsyningskjede som kan bringe dette frem til kampavdelingene, og ikke minst kampavdelinger som er vant til å bruke de mengdene ammunisjon som kreves for å vinne – og som er forberedt på å kjempe i uker og måneder heller enn timer og dager.
Med tanke på det som skjer i Ukraina, kan man heller ikke unngå å se at det må være bedre å ha ammunisjonen på lager og tilgjengelig, enn å forsøke å få den inn mens nasjonen er i krig. Det ville ikke være enklere å få store forsyninger inn i Norge enn til Ukraina, bare så det er sagt.
Et siste forhold som gjelder utholdenhet, går på antall. En ting er antall plattformer, som jagerfly, fregatter og stridsvogner. En annen ting, og viktigere vil jeg hevde, er antall soldater. Krig føres av soldater.
Soldater bruker våpen og systemer for å slåss. Soldater er mennesker og underlagt biologiens lover. Det betyr at de må sove, spise og hvile jevnlig. Mennesker tåler det utroligste og kan tåle store påkjenninger over tid, men allerede etter noen dager uten søvn og mat reduseres kampkraften betydelig. Det går dessuten bare noen minutter uten blod, før det er helt slutt.
Det er ofte når mennesker er utslitt og har tatt store tap, at en avgjørelse skapes. Noen vinner og noen taper. I en krig slik vi ser i Ukraina, er det uendelig med oppgaver som krever soldater på bakken: Soldater som kan rydde sperringer, hjelpe sivile, innhente informasjon, organisere etterforsyninger, rapportere og kommunisere, og bekjempe motstanderen – for å nevne noe.
I tillegg er det slik at soldater dør og blir såret i krig. Da kreves det erstatningspersonell. For å si det enkelt. Hvis piloten faller på rullebanen og knekker kragebeinet, så kan ikke jagerflyet fly, før en ny pilot gjøres klar. Spesielt i bykrig er det nesten et utømmelig behov for soldater. Det er ekstremt krevende å forsvare bygninger, gater og kvartaler mot en strøm av fiender og trusler.
Det norske Forsvaret er lite, men har heldigvis opprettholdt grenvis balanse, som gjør at vi har evne til å kjempe i alle domener. Det må vi fortsette med. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at vi har for få bakkestyrker.
I mine 29 år i Forsvaret har vi gått fra 13 brigader til én brigade. I 1990 mente daværende forsvarskommisjon at Hæren som et minimum burde bestå av seks brigader og 17 bataljoner (Forsvarskommisjonen av 1990, 1992, s. 194). Dette for et forsvar tilpasset tiden etter den kalde krigen. I Forsvarssjefens fagmilitære råd fra 2019 anbefales det i alternativ A, to og en halv brigade (Forsvaret, 2019, s. 66). La det ikke herske noen tvil: Fagmilitært har vi åpenbart også stort behov for økt kapasitet i det maritime – og i lufta. Det kommer tydelig frem i Forsvarssjefens råd.
Vi som fagmilitære har gjort vår første plikt når vi har levert et råd til politikerne. Vår andre plikt er å akseptere den beslutningen politikerne tar. Det handler om grunnleggende demokratiske retningslinjer. Jeg er ikke i tvil om at norske soldater vil utføre sin tjeneste til siste blodsdråpe, med den til enhver tid gjeldende struktur. Det handler om verdier som respekt, ansvar, mot, disiplin og ikke minst vilje. Men i lys av Ukraina-krigen er det lov å reflektere.
Den viktige viljen
Siden krig er en menneskelig affære som går ut på å gjøre så stor skade på en motpart at denne mister lysten eller evnen til å fortsette, har viljen en avgjørende rolle. Vilje er derimot vanskelig å definere.
Vi snakker ofte om at vi har sterk forsvarsvilje i Norge. Da tenker vi vanligvis på viljen til å gjennomføre førstegangstjenesten, delta på oppdrag i utlandet, eller vår aksept for store øvelser på sivil grunn. Forsvaret har stor støtte i befolkningen. Det kan vi lese i innbyggerundersøkelsen fra 2020, der 71 % av befolkningen svarte at Forsvaret som samfunnsfunksjon var usedvanlig eller svært viktig.
Sammenlikner man med andre 14 samfunnsfunksjoner, kommer derimot Forsvaret på en skuffende 12. plass. Vi oppfattes som litt viktigere enn den kommunale- og fylkeskommunale kriseledelsen og litt mindre viktig enn NAV og elektronisk kommunikasjon (Kantar, 2020, s. 20). Innbyggerundersøkelsen gir ikke noe bevis på at den norske forsvarsviljen er særlig stor.
Et annet datapunkt for å måle vilje, er budsjettet. Det representerer i ytterste rekke hvor mye befolkningen er villig til å betale for den samfunnsmessige funksjonen som Forsvaret tilbyr. Det er flere måter å beskrive budsjettet på, og alle er kompliserte.
Den enkleste måten jeg har funnet er gjennom FFI-rapporten ”makroøkonomiske trender” fra 2015 (Berg & Kvalvik, 2015). Den viser blant annet at forsvarssektorens andel av brutto nasjonalprodukt lå på rundt 3% i 1990, mens den i 2015 var halvert til 1,5%. Mange har sagt at dette skyldes Norges enorme vekst. Mon det. Men samme rapport viser utviklingen av samtlige departementers budsjetter i perioden 1994 til 2014. Der er det to departementer som har flat vekst, Forsvarsdepartementet og Fiskeri- og landbruksdepartementet. Alle andre har betydelig vekst.
Her vil jeg også vise til forsvarsbudsjettets andel av statsbudsjettet. I 1994 var den på 8%, mens den i 2015 var halvert til 4%. Med de siste årenes budsjettøkning, ligger dette nå på litt over 4%. For meg viser dette at vi ikke er så opptatt av Forsvaret, og at forsvarsviljen kanskje ikke er så sterk som vi har trodd.
Forsvarsvilje kontra kampvilje
Det som kan forvirre oss litt, er at vi har forvekslet forsvarsvilje, i betydningen nasjonens vilje til å forberede seg og forsvare våre interesser mot statlige trusler, med kampvilje eller motstandsvilje. Kampvilje er for meg den indre motivasjonen som gjør at soldater fortsetter kampen, selv om det er vått, kaldt og potensielt livsfarlig. Kampvilje er viljen til å vinne, og aksept av den risikoen som følger med.
Jeg har selv sett betydelig kampvilje i norske soldater, i Afghanistan og Irak. Det er rørende å se hvilken iver, offervilje, gode verdier og profesjonelle holdninger norske soldater har. Det er meget betryggende. Når det gjelder motstandsvilje handler det om hele samfunnets evne til å stå imot et ytre press, til og med en okkupasjon. Evne til å håndtere usikkerhet, forstyrrelser i samfunnsmessige funksjoner, mangler og forsøk på subversjon og desinformasjon.
Til sammen utgjør forsvarsvilje, kampvilje og motstandsvilje den absolutt viktigste ingrediensen som kreves for å forsvare landet og våre interesser. Jeg er lamslått av beundring over det ukrainske folket, den politiske ledelsen og landets militære styrker. Selv om de står alene mot en supermakt som er teknologisk og numerisk overlegen, viser det seg nok en gang at viljen er langt viktigere enn det materielle.
Det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Samtidig er det nyttig å kjenne på det ubehaget som krig, ødeleggelse, russiske løgner og trusler om atomkrig fører med seg. Det maner frem en annen dimensjon av forsvaret av Norge enn det vi til daglig står i. Har vi tilstrekkelig kampkraft med nødvendig utholdenhet? Kan det hende at forsvarsviljen ikke er så sterk som vi kanskje tror? Det tenker jeg er spørsmål vi bør ta seriøst fremover – og vi bør påny diskutere hvor mye vi som nasjon synes det er verdt å kunne sørge for at Norge forblir et «fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike», slik Grunnlovens § 1 slår fast.
Kilder:
- Berg, I. H., & Kvalvik, S. N. (2015). Makroøkonomiske trender 2015 – utvikling i norsk og internasjonal forsvarsøkonomi. Forsvarets forskningsinstitutt.
- (2019). Et styrket forsvar. Forsvarssjefens fagmilitære råd 2019. Forsvaret.
- Forsvarskommisjonen av 1990. (1992). NOU 1992:21. Forsvarskommisjonen av 1990.
Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 26 januar 1990. Norges offentlige utredninger.
- (2020). Forsvarets innbyggerundersøkelse 2020. Hentet fra Forsvaret.no.
