Krigen i Ukraina har eskalert kontinuerlig siden 24 februar. Dette inkluderer stadig økende, målrettede angrep mot den ukrainske energisektoren – i et forsøk på å øke omfanget av den humanitære katastrofen, trigge en ny flyktningkrise, bryte den ukrainske motstandskraften og, ikke minst, å undergrave den ukrainske økonomien.
PP/HANS PETTER MIDTTUN, UAVHENGIG FORSVARSANALYTIKER
Russland har også eskalert sin hybridkrig mot Vesten. Den ukrainske flyktningkrisen er et element av denne. Landet bruker i stadig større grad energi, økonomi, politikk og informasjon for å svekke vestlig samhold, stabilitet og utholdenhet.
Dette inkluderer reduksjonen av gassleveranser til Europa med tilhørende økonomiske konsekvenser, sannsynlig sabotasje av gassrørledninger i Østersjøen, droneoperasjoner rundt norske olje- og gassplattformer, og sabotasje av undersjøiske kabler (for eksempel utenfor Vesterålen og Svalbard). Russland signaliserer en evne og vilje til å angripe rørledninger og transatlantiske fiberkabler, med potensielt dyptgripende konsekvenser for vestlig økonomi.
Destabilisering
Russlands innsats for å destabilisere vestlige land og splitte både EU, NATO og de transatlantiske båndene, har økt siden 24 februar. Energi og mat-usikkerhet, økte levekostnader, inflasjon, renteøkninger og resesjon øker faren for sosial uro, demonstrasjoner, opprør, ekstremisme og i verste fall, politiske kriser. Det politiske landskapet er i endring som følge av frustrerte velgere.
Russland har også økt sin bruk av kjernefysisk utpressing. I tillegg har hendelser rundt ukrainske atomanlegg økt i omfang og alvorlighet. Missil- og artillerinedslag rundt atomanlegg og overflyvninger av kryssermissiler fører til en stadig økende risiko for en ny «Tsjernobyl-katastrofe».
Russland har også blokkert landbrukseksporten fra Ukraina til omverdenen, og derigjennom bidratt til både å øke matvareprisene på bekostning av de fattige, og omfanget av eksisterende sultkatastrofer. Mat brukes i dag av Russland som et virkemiddel for å fremtvinge vestlige innrømmelser.
– NATO må handle!
President Putin har satt den internasjonale dagsordenen siden 2014. Mens han er villig til å bruke hele statens verktøykasse for å nå landets strategiske mål – både militære og ikke-militære virkemidler – har Vesten valgt kun å respondere med ikke-militære verktøy. Hvis USA og Europa ønsker å tilrive seg initiativet, må de endre dagens strategi.
Russlands hybridkrig vil fortsette å eskalere inntil NATO velger å «eskalere for å kunne de-eskalere». Vi må forvente at Russland vil benytte vinteren til å utfordre europeisk vilje, motstandskraft, utholdenhet og stabilitet.
Norsk gassleveranse vil være kritisk viktig i tiden som kommer. Risikoen for sabotasje er etter min mening høy, ikke minst fordi det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hvem som faktisk stod bak anslag mot undersjøiske røranlegg. Internettforbindelsen mellom USA og Europa, som muliggjør finansielle transaksjoner til en verdi av mer enn 10 000 milliarder dollar daglig, er truet.
Krigen i Ukraina vil fortsette inntil den militære balansen endres fundamentalt; enten gjennom at Ukraina mister vestlig støtte, eller ved at sistnevnte velger å intervenere – på samme måte som USA gjorde i første og andre verdenskrig. Ukraina må strekke seg etter seier fordi «uavgjort» (les: kompromiss) innebærer et fremtidig tap.
Russlands og Ukrainas evne til å eskalere eller endre situasjonen på bakken er avhengig av flere faktorer.
Den russiske tilbaketrekningen i Kherson over elven Dnipro har bidratt til å stabilisere frontlinjen i regionen. Elven danner et naturlig hinder som vanskeliggjør nye offensiver. Dette frigjør både russiske og ukrainske styrker, for innsats i andre retninger.
Nye offensiver eller motoffensiver i Luhansk, Donetsk, Zaporizhia og Kherson (fra nord) vil imidlertid gjennomføres i åpent terreng mot godt forberedte forsvarsposisjoner. Kamphandlingene i Donetsk illustrerer hvor vanskelig og kostbart dette er i liv og materiell.
Stillingskrig
De russiske styrkene kjemper her om mange av de samme byene og landsbyene de har slåss om siden 2015. Inntil Ukraina mottar våpnene de trenger, og i et omfang som gjør en reell forskjell, er det derfor en risiko for at dette utvikler seg til en stillingskrig gjennom vinteren.
Den russiske begrunnelsen for den såkalte «spesialoperasjonen» tilsier imidlertid at russiske styrker fortsatt vil forsøke å bryte gjennom de ukrainske forsvarslinjene for å nå de administrative grensene til Luhansk og Donetsk, koste hva det koste vil. Overføringen av elitestyrker (luftlandestyrker og spesialstyrker) fra Kherson vil bidra til å styrke både russisk innsats og russiske tap.
Det er lite sannsynlig at Russland vil lykkes i å degradere det ukrainske luftvernet og dermed opprette en sterkt etterlengtet kontroll over ukrainsk luftrom. Som en konsekvens av Russlands omfattende missil- og droneangrep på ukrainsk kritisk infrastruktur, er Vesten tvert imot i ferd med å tilføre Ukraina nye og mer moderne luftvernsystemer. Det norskproduserte NASAMS er ett av disse, og har allerede utmerket seg med en 100% suksessrate.
Den russiske Svartehavsflåten vil fortsette sin blokade av ukrainske havner som et ledd i Russlands forsøk på å knekke Ukraina økonomisk. Blokaden vil vedvare inntil NATO påny begynner å operere i havområdet for å beskytte maritim handel og den globale navigasjonsfriheten.
Vinteren en ”game changer”
«Kong vinter» endrer også situasjonen på bakken. Frost vil vanskeliggjøre nye skyttergraver og muliggjøre fremrykninger over områder som i dag ikke kan bære stridsvogner og pansrede kjøretøy. Men temperaturer ned mot minus 35 grader vil også drepe soldater som ikke er utrustet for vinteren, og gjøre materiell, kjøretøy og våpen som ikke er klargjort for ekstrem kulde ubrukelig.
De ukrainske styrkene vil være bedre i stand til å føre vinterkrig enn de russiske på grunn av bedre logistikk og utrustning, høyere profesjonalitet og, ikke minst, en sterkt overlegen moral og motivasjon. De russiske styrkene står overfor en rekke fundamentale problemer som ikke lar seg endre i løpet av de neste årene. Mobiliseringen har bidratt til å forsterke disse.
Soldatene er tidvis dårlig utrustet og trent, og lider følgelig allerede i dag av store motivasjonsproblemer. Russland har sett seg tvunget til å etablere egne avdelinger som har til formål å skyte soldater som flykter fra slagmarken («blokkeringsstyrker»). I tillegg består de russiske styrkene av en miks av alt fra elitestyrker via regulære, mobiliserte og tvangsmobiliserte soldater, til private kontraktører og kriminelle rekruttert direkte fra fengsel. Det finnes ingen enhetlig kommando eller innsats.
Ukraina vil utnytte vinteren og ovennevnte svakheter til ytterligere å svekke russisk kampmoral i forvissning om at når vinteren nærmer seg slutten, vil Russland være forberedt på å starte neste store offensiv.
På nyåret kan vi også forvente en ny dynamikk i Svartehavet. Den russiske marinen har mistet 16 fartøy i løpet av de siste 9 månedene som følge av ukrainsk oppfinnsomhet.
Ukraina senket Svartehavsflåtens flaggskip med et sjømålsmissil Russland ikke engang visste var operativt. De har senket fartøy ved hjelp av UAVer. De har ødelagt landgangsfartøy i okkupert havn med antistridsvogn-missiler. Og de har ikke minst skadet krigsfartøy i Sevastopol ved hjelp av overflatedroner.
Svartehavsflåten har allerede blitt tvunget til å trekke seg lengre bort fra den ukrainske kysten, og har blitt nektet bruk av sine amfibiestyrker. Ukraina er i ferd med å utvikle en flåte av maritime overflatedroner for å fortsette jakten på den russiske flåten.
