Hvordan håndterer vi et angrep på Norge?

Krigen i Ukraina har skapt en interesse for forsvarsvilje som strekker seg langt utenfor forsvarssektoren. Men hvor selvsagt er forsvarsviljen, utenom i Forsvaret?

PP/BETINA SLAGNES, DOKTORGRADSSTIPENDIAT OG FFI-FORSKER

Er vi egentlig mentalt forberedt på å gjøre det som må til for å forsvare landet vårt? For å kunne svare på det spørsmålet må vi først må se på hvordan Norges forsvar er bygget opp i dag.

Forsvaret skal forsvare landet dersom det blir en krig på vårt territorium. Samtidig er verdens sikkerhetsutfordringer stadig flere og mer komplekse. Forsvaret er helt avhengig av å løse oppgaven i samarbeid med andre offentlige og private aktører.

Totalforsvaret er tilbake

Norske beslutningstagere har sett problemet. Etter årtusenskiftet skjedde det noe. Da børstet de støv av et forsvarskonsept fra den kalde krigen – nemlig totalforsvaret. Myndighetene har revitalisert det til et mer omfattende beredskapskonsept.

Enkelt forklart består totalforsvaret av det militære forsvaret pluss en bred sivil beredskap. Det dreier seg om at vi utnytter samfunnets samlede ressurser på best mulig måte i alle typer kriser.

Et totalforsvar innebærer at det sivile samfunnet skal støtte Forsvaret hvis det blir krig, og at Forsvaret skal støtte sivilsamfunnet ved en sikkerhetskrise for samfunnet. I bred forstand handler det om samfunnets forsvarsvilje.

FFI-forsker Betina Slagnes skriver doktorgradsavhandling om forsvarsvilje. Foto: Foto: Kjersti Binh Hegna, Forsvarets Forum.

Blinde for Putin i 2014

En skulle tro at nordiske forskere ble mer interessert i forsvarsviljen i totalforsvaret etter 2014. Da annekterte Russland Krymhalvøya. Og med det endret Putin sikkerhetsbildet i Europa. Men forskerne har ikke tatt ballen.

 

Det lille som eksisterer av forskning på forsvarsviljen konsentrerer seg om sivilbefolkningens vilje til å bidra i en krig. Funnene i Norden skiller seg ut med sine høye nivåer av forsvarsvilje. Funnene har likevel en hake: Studiene har store metodiske utfordringer.

Må spørre mer

For det første overser forskerne sivile beredskapsaktører i offentlig, privat og frivillig sektor. Disse aktørene har en svært viktig rolle i totalforsvarskonseptene i de nordiske landene.

For det andre måler studiene forsvarsvilje gjennom å stille kun ett spørsmål: «Vi håper selvfølgelig alle sammen at det ikke blir krig igjen, men hvis det skulle skje, ville du være villig til å kjempe for landet ditt?». Svaralternativene er kun «ja» og «nei» .

Problemet er at spørsmålet er svært ledende i sin karakter. Når vi skal måle et begrep som forsvarsvilje, bør vi i stedet ha mellom fire og åtte indikatorer (for eksempel spørsmål, utsagn eller påstander) som uttrykker begrepet. Disse indikatorene bør være nokså like, men
ikke identiske.  I tillegg bør de som svarer på undersøkelsen få en mulighet til å nyansere svarene sine. Det får de gjennom en skala med flere  \svaralternativer, aller helst syv.

Gitt at de tidligere studiene måler forsvarsvilje med kun ett ledende spørsmål, og kun to svaralternativer, kan nordmennene som har svart på undersøkelsen ha blitt mer tilbøyelige til å svare «ja» på spørsmålet enn i utgangspunktet.

Samlet fører de metodiske utfordringene til at det er usikkert om forsvarsviljen faktisk er høy her til lands, og i Norden generelt.

 

Hva mener egentlig individene og organisasjonene som utgjør totalforsvaret vårt? Det bør bekymre at vi ikke vet nok om de egentlige holdningene og verdiene deres. Den manglende kunnskapen om tilstanden i egne rekker er også dårlig nytt for forsvarsevnen vår.

Ukrainere som flykter

Forsvarskommisjonen skriver det rett ut: «Norges forsvarsvilje og forsvarsevne må styrkes, og situasjonen er så kritisk at ekstraordinære beslutninger og tiltak må til». Dette er alvorstunge ord.

Vi er ikke alene om disse utfordringene. Bare se på Ukraina – landet som har fått ros av forsvarssjef Eirik Kristoffersen for sin enorme forsvarsvilje: Nylig kunne BBC vise at mange ukrainske menn har flyktet eller forsøkt å flykte fra landet for å unngå å bli soldater.

Hva kan vi lære av dette? Vi må se forbi hva som står i beredskapslovverk og beredskapsavtaler. Vi må åpne for å se på sivile beredskapsaktørers motivasjon, risikovilje og lojalitet til organisasjonene de er en del av.

Alt dette kan påvirkes av uoversiktlige og fremmede krisesituasjoner. Ikke minst fordi aktørene vil være preget av frykt og forvirring.

Lojalitet og evne utfordres

Beredskapsaktørenes forsvarsvilje kan bli svekket på flere vis. De kan raskt bli strategiske mål for en fiende som ikke nødvendigvis respekterer folkeretten. Uten et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, har vi en usikkerhet til: Vet vi nok om hvorvidt beredskapsaktører både er villige og i stand til å stille opp og støtte Forsvaret i en overgang fra fred til krig?

Forsvaret klarer ikke å forsvare Norge uten lojale beredskapsaktører i ryggen. Disse aktørene må ha vilje og motivasjon til å forsvare landet vårt. De må gjøre det med midlene de har tilgjengelige. Viljen må være der både i påvente av at allierte styrker kommer, og gitt en mulig utmattende og ødeleggende krig.

 

Derfor er det viktig at vi forsker på hva som kan påvirke individers vilje til å bidra til fellesskapet under ekstreme kriser. Mer kunnskap her kan føre til at vi kan sette i verk gode tiltak som kan gjøre totalforsvaret vårt mer hardført i en urolig og usikker tid i Europa.

Å unnlate denne innhentingen av kunnskap kan derimot få direkte negative følger for forsvarsevnen vår, som en fiende kan utnytte.

 

Vi kan risikere å bli tatt på sengen