Nord-Norge 1940

Reservister i nord under invasjonen av Norge

Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot juni 2021.

Dette er artikkel nummer tolv i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart, reservistenes rolle i frigjøringen fra Sverige, første verdenskrig, mellomkrigsårene, oppstart av det nordiske samarbeidet, historien til vårt medlemsblad Pro Patria, reservistenes rolle under den andre verdenskrigen, internasjonalt samarbeid gjennom CIOR, hvordan VOF slo seg sammen med de andre reservistorganisasjonene og dannet NROF slik vi kjenner det i dag og hva æresmedlem og tidligere formann, Arne Heimdal, trakk frem i sin hilsen til NROF i 1986 i anledning Forbundets 90-års jubileum. Forrige artikkel informerte om hvordan NROF gikk fra «kjøkkenbord til skrivebord,» med opprettelsen av et fast sekretariat og eget kontor.

Nord-Norge 1940

Tidligere historiske artikler har omtalt felttoget i Sør-Norge, sett gjennom øynene til noen av medlemmene av VOF, som er NROFs forløper. VOF hadde ikke noen medlemmer som deltok i kampene i Nord-Norge etter hva arbeidet med denne teksten har avdekket, men det hersker ingen tvil om at reservister definitivt gjorde en historisk innsats i blant annet Nord-Norge under krigsårene. Denne historiske artikkelen vil fokusere på et utdrag av felttoget i Nord-Norge, primært fra Alta bataljons perspektiv. Bataljonen var i all hovedsak bemannet av reservister fra Vest-Finnmark som ble mobilisert både før og under invasjonen av Norge. Flere av bataljonens medlemmer fortsatte motstand mot okkupanten på flere vis under krigen, og enda flere motsatte seg evakueringsordren fra tyskerne under deres tilbaketrekning fra Finnmark da russerne presset dem tilbake.

Den 10. oktober 1939 ble Alta bataljon mobilisert til nøytralitetsvakt, og var i drift åtte dager senere med en styrke på rundt 900 mann. I månedsskiftet november / desember 39 ble bataljonen sendt til Øst-Finnmark hvor den utførte vakttjeneste langs grensen mot Finland under vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland.

Under tjenesten opplevde mannskapene å være vitne til kamphandlingene i Petsamo-området og langs den finske Ishavsveien øst for Pasvik, blant annet ved Pitkajärvi og Salmijärvi (nå den russiske gruvebyen Nikel vis-à-vis Svanvik).

Bataljonens 3. kompani var tilbake på Altagård før jul 1939, og resten av bataljonen fulgte etter i løpet av første halvdel av januar 1940. Nøytralitetsvakten ble avsluttet i midten av januar 1940. I forbindelse med dimitteringen ble det utarbeidet lister over avdelingene der den enkeltes effekter ble merket med navn og nummer.

Den militære øverstkommanderende i Nord-Norge, general Carl Gustav Fleischer, bemerket i sine etterlatte papirer at det høsten 1938 ikke kunne settes opp noen avdeling – unntatt Garden og befalsskolen – som ville være brukbare i krig. General Fleischer fremhever at nøytralitetsvaktstjenesten høsten og vinteren 1939-40 var en hard prøve for mange avdelinger:

De slet meget ondt, men de blev herdet, de blev samøvet og de lærte å greie sig selv. De blev avdelinger som kunne brukes i krig.

Etter at Alta bataljon var kommet tilbake til Altagård i midten av januar 1940, ble det etablert et skiløperkompani av folk som meldte seg frivillig. De som inngikk i dette kompaniet på 90 mann, fikk to måneders ekstra vintertrening i tillegg til nøytralitetsvaktstjenesten.

Soldater fra Alta bataljon før krigen. Fotograf ukjent. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Alta museum

Krigsmobilisering

General Fleischer ga ordre om å mobilisere Alta bataljon og I. og II. Bataljon av infanteriregiment 16, Troms-regimentet kvelden 8. april. Den 18. april var Alta bataljon ferdig oppsatt, hovedsakelig bestående av samme mannskap som hadde deltatt på nøytralitetsvakten.  Bataljonen ble sendt med skip til Sjøvegan i Troms, heldigvis uten dramatikk.  Bataljonen fikk etter hvert i oppgave å sikre 6. brigade i deres høyre flanke under et forestående angrep på Lapphaugen.

Om kvelden 23. april ble bataljonens 1. kompani sendt opp på Fjordbotneidet i full snøstorm. Dagen etter fulgte resten av bataljonen etter. Fremrykningen foregikk i tett sludd, og i den våte og tunge snøen ble det en meget strabasiøs marsj i den bratte oppstigningen opp på eidet, som hadde en passhøyde på 416 meter over havet. Bataljonen brukte 17 timer på den 10 km lange marsjen fram til sør-delen av Fjordbotneidet. Bataljonen rykket ikke ned i Gratangsdalen, men gikk i samsvar med sin ordre i bivuakk på sørsiden av eidet om kvelden 24. april.

Strid ved Gratangen

Natt til 24. april gjennomførte Trønderbataljonen den samme manøveren, men fortsatte helt ned til Gratangsdalen, hvor de søkte ly i noen av husene i dalens øvre del.

Fridtjof Haug fra Kviby utenfor Alta var 21 år denne natten. Som del av Alta bataljon og de andre soldatene i området skulle den tyske fremrykking mot Narvik stanses. I et intervju med NRK i 2014 forteller Haug at han husker hvor tett det snør, hvordan tauene til de tunge treskikjelkene med mitraljøsene gnager seg inn i nevene, og hvordan tankene kretser rundt at det er for alvor nå, under den krevende marsjen opp fjellet.

– Klokka fire på morgenen ble vi beordret ut, for da hadde Trønderbataljonen blitt omringet inne i Gratangen, og vi skulle rykke ut og hjelpe dem. Og da måtte vi sette opp mitraljøsene, forteller han til NRK.

Fridtjof og de andre trodde ikke at de skulle bli nødt til å kaste seg ut i kamp så fort. Men selv om de er både slitne, sultne og redde, er det bare å følge ordre og komme i gang. Dette ble starten på nesten to måneder ute i felten, på fjellet, i kamp mot tyskerne.

I Gratangen var det den tyske avdelingen 13. Kp/Geb Jäg Rgt 139 som hadde angrepet Trønderbataljonen og påført nordmennene store tap. De overlevende trønderne passerte gjennom Alta bataljonens linjer, og det har siden denne morgenen vært en diskusjon knyttet til om Alta bataljon beskjøt Trønderbataljonen eller ikke. Dette har alltid blitt tilbakevist av soldater og befal i Alta bataljon.

Alta bataljon havnet i fremste linje etter at trønderne trakk seg tilbake, og nedkjempet de tyske stillingene i Gratangen i perioden 25. til 27. april. 1940. Natt til 29. april rykket bataljonen frem med stort slit til nye stillinger i området Fjelldal – Holtås og høyde 244 som ble tatt uten kamp. Denne dagen ble trenet utsatt for tysk bombing, noe som førte til en omkommet og to sårede soldater.

Fremrykking

Fra den 30. april var Alta bataljon en del av 7. brigade, som skulle rykke frem til Bjerkvik. Under offensivens første dager gjorde reservistene fra Alta bataljon primært sikrings- og opprenskningsoppgaver, men finnmarkingene havnet i nye kamper mot tyskerne. Om kvelden 3. mai rykket 3. kompani, som var bataljonsreserve, fram og besatte en høyde 1000 m øst for Reisevann (ved riksveien over Gratangseidet). Herfra skulle kompaniet neste dag rykke videre sørover til en utgangsstilling for angrep. Frammarsjen ble stanset av sterk fiendtlig ildgivning, og i løpet av en tre-fire timer lang kamp falt én mann mens seks mann ble såret. En patrulje fra det samme kompaniet hadde 6. mai to falne og to sårede.

De avgjørende kampene om Roasme ble innledet 6. mai med et angrep på to mindre høyder ved vann 698 og vann 684. Dette ble utført av 1. kompani, som inntok den første høyden uten større problemer. Derimot ble angrepet på høyden ved vann 684 møtt med meget sterk ild fra tyskernes tunge våpen, og folkene ble slått tilbake under full oppløsning.

Angrepet på høyden ved vann 684 ble gjentatt av 1. kompani dagen etter, og gikk da etter planen. Som del av et større angrep på tyskernes hovedstilling i dette området, og med støtte av fly og artilleri, tok 1. kompani deretter høyde 842.

Bataljonssjef oberstløytnant Arne. D. Dahl har gitt denne beskrivelsen av angrepet:

Artilleriet lå med presisjonsild over høyden 842, som snart så ut som en droplet ku med brune flekker etter nedslagene. Etter femten minutters ildforberedelse, gikk tre kompanier til angrep.

Klokken 6 om morgenen 7. mai stormet et kompani fra Alta høyden. Førstemann oppe i de tyske stillingene var fenrik Jakobsen fra Alta, som herunder ble såret av et skudd gjennom hånden. Så seigt var det tyske forsvaret at da første nordmann hev seg opp på høydens nordkant, kastet siste tysker seg utfor stupet på sørsiden og ble borte.

– Det var ingen steder at vi norske soldater ble så mye beskutt som ved Gratangen. Vi gjorde jo ikke noe annet enn å pepre på de tyske flyene for å unngå å bli skutt selv. Tyskerne var veldig redde skudd fra norske mitraljøser, minnes Fridtjof Haug i NRK-intervjuet fra 2014.

De norske og allierte styrkene fortsatte offensiven hvor de møtte stor motstand frem ordren om demobilisering av de norske styrkene i Narvik-området kom den 8. juni. Den 9. juni avtalte partene at våpenhvilen skulle tre i kraft fra midnatt, natt til 10. juni.

Norske soldater i 1940, tegnet av major Andreas Hauge

Unikt

Bataljonssjef Dahl skrev en bok som ble utgitt i 1945, med navnet «Med Alta bataljon mot tyskerne».

– Alta bataljon, som med utilstrekkelig øvelse og dårlig utstyrt med våpen og ammunisjon sultet, frøs og sloss i to måneder i snø, sludd og søle mot verdens best øvede og best utstyrte soldater, som i halvannen måned var i forreste linje dag og natt uten avløsning, og som i løpet av denne tiden skaffet seg slik respekt hos sine motstandere at tyskerne i senere beretninger har meddelt verden at Alta bataljon var en «eliteavdeling som bestod av kadetter og befalselever»».

– Sannheten er at Alta bataljon, som majoriteten av de norske avdelinger i 1940, var utstyrt med alt for lite befal, og at dens soldater for 95 prosents vedkommende bestod av fiskere og småbønder fra Vest-Finnmark, står det å lese i boken.

Striden rundt Narvik var blant de aller første nederlag nazistene gikk på under krigen, og Alta bataljon og de allierte styrkene i området rundt Narvik var de første som hadde et overtak på tyskerne i sitt frontavsnitt.

Etter krigen

Etter krigen ble Fridtjof Haug ofte plaget av opplevelsene fra krigen.

– Kona mi pleide å spørre meg «Hva er det du drømmer om, du kan ikke være frisk!» Jeg pleide å våkne på natta og hadde mange mareritt. Det var bare krig og elendighet i de drømmene, forteller Haug til NRK.

– Da kom alt det vonde frem. Fra fjellet, og fra dalen nede i Gratangen, der vi måtte kjempe mot tyskerne etter at Trønderbataljonen som hvilte der en natt var blitt delvis myrdet og delvis tatt til fanger.

Først 70 år etter krigens slutt, i mai 2015, ble Haug hedret med en minnemedalje for sin innsats, sammen med den andre gjenlevende veteran fra Alta bataljon, Ingvald Heitmann. 

– Med Guds vilje har vi fått leve så lenge at vi får ta imot medaljen og være glad for det. Jeg sa en gang at jeg bryr meg ikke om den, men nå takker jeg for den, sa Haug den gangen.

I oktober 2017 gikk Ingvald Heitmann bort i en alder av 100 år som det siste medlemmet av Alta bataljon.

Kilder:
https://www.regjeringen.no/contentassets/b0d8a105ddfd48ec83af3323b092b4c7/no/pdfa/nou199819980012000dddpdfa.pdf

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2017/10/30/195343881/alta-bataljons-siste-soldat-gravlegges

https://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article10939782.ece

https://www.nrk.no/dokumentar/xl/jaget-tyskerne-helt-til-svenskegrensen-1.11982574