Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot juni 2021.

Dette er artikkel nummer ti i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart, reservistenes rolle i frigjøringen fra Sverige, første verdenskrig, mellomkrigsårene, oppstart av det nordiske samarbeidet, historien til vårt medlemsblad Pro Patria, reservistenes rolle under den andre verdenskrigen, internasjonalt samarbeid gjennom CIOR, og sist hvordan VOF slo seg sammen med de andre reservistorganisasjonene og dannet NROF slik vi kjenner det i dag.

90 år med reservistforbund i Norge

I 1986 ga NROF ut en jubileumsutgave av Pro Patria for å markere at Forbundet var 90 år. I denne spesialutgaven av vårt medlemsblad skrev både daværende forsvarsminister og forsvarsjef hver sin hilsen til Forbundet, i tillegg til daværende formann og generalsekretær. Æresmedlemmet Rolv Brandtzæg bidro også i dette jubileumsnummeret, og har også bidratt i NROFs markering når vi nå fyller 125 år.

I 1986 var verden en annen enn i dag. Muren hadde ikke falt, og forholdet mellom Vesten og Sovjetunionen lå som et bakteppe i forsvarsdebatten.

86 var også året NROF fikk sin nye fane godkjent av Hans Majestet Kong Olav, og et bilde av faneforslaget med «Godkjent 29. januar 1986 Olav R» prydet forsiden av jubileumsnummeret av Pro Patria.

Formannen i NROF, som pensjonerte seg som oberstløytnant og senere ble æresmedlem i NROF, het Arne Heimdal.

I likhet med dagens forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen, trekkes forsvarsviljen frem som essensielt i Heimdals hilsen i anledning Forbundets 90-årsmarkering som gjengis i sin helhet her:

Hilsen fra NROFs formann i jubileumsåret

1895 og 1896 var viktige år for dagens reserveoffisersorganisasjon. I 1895 ble kanskje verdens første reserveoffisersorganisasjon dannet, «Marinens Reserveoffiserers Forening», senere omdøpt til Vernepliktige Sjøoffiserers Forening (VSF). Året etter fikk vi sammenslutning av Hærens offiserer i VOF. Som årene gikk, ble det i regi av VOF dannet lokale foreninger. Som medlemmer av disse foreninger kom også offiserer fra Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Senere meldte også Heimevernsbefalet seg inn i VOFs lokalforeninger. Den sammenslutning som på denne måte skjedde på det lokale plan fremtvang også den sammensmelting som senere kom til å skje på det sentrale plan.

I et land hvor vi har en forsvarsordning hvor over 80 % av ledelsesapparatet i vår krigsorganisasjon skal dekkes av reservebefal, er det rimelig at disse ønsker og krever medinnflytelse. Dette er muliggjort gjennom arbeidet i reserveoffisersorganisasjonen. I NROFs formålsparagraf inngår det at NROF skal arbeide for å styrke reservebefalets posisjon i samfunnet og verne om dets interesser. Det ligger ikke i dette at NROF skal tjene som fagforening for reserveoffiserene. Forbundets oppgave ligger i de ideelle og militærfaglige områder: å styrke Norges forsvars og fremme forsvarsviljen i det norske folk, samt arbeide for å bedre reservebefalets militære kvalifikasjoner.

Dette har gitt grunnlag for Forbundets arbeide og forutsetningen for at reserveoffiseren mannjevnt har sluttet opp om organisasjonen, lokalt og sentralt. Arbeidsoppgavene lokalt og sentralt har variert noe gjennom tidene. Forbundets engasjement i politiske spørsmål er kanskje blitt sterkere i de siste år, men militærfaglig skolering av reservebefalet har nok vært en oppgave som helt siden starten i 1896 har vært den mest fremtredende. De mange foredrags- og diskusjonsmøter, studiebesøk i militære etablissementer m v, har ikke bare tjent som kontaktskapende virksomhet, men også vært et klart ledd i å fornye av ajourføre reservebefalets kunnskaper. Gjennom skytetrening og en rekke idrettskonkurranser har en også gitt mulighet til å vedlikeholde denne viktige del av den militære opplæring.

Reservebefalet som rent idrettsmessig har ønsket større utfordringer, har kunnet få utløsning for dette ønske gjennom konkurranser på nordisk plan, og i de senere år også innen CIOR. Det samarbeide som NROF har med sine søsterorganisasjoner i Norden, samt det interallierte samarbeide innen CIOR, har vært en stor inspirasjon for NROF både lokalt og sentralt.

NROFs arbeidsoppgaver vil ikke bli mindre i fremtiden. Mer og mer blir vi klar over den betydning vi har som reservebefal til å påvirke opinionen. Skal Norge makte å opprettholde et troverdig forsvar, vil dette kun oppnås dersom den enkelte borger er villig til å være med på det. Landets forsvarsvilje vil således avspeile seg gjennom de årlige budsjetter. Reserveoffiseren som står med ett ben i det sivile samfunnet og ett ben innen Forsvaret har mer enn noen annen anledning til å være med å påvirke opinionen til å bygge opp et godt og troverdig forsvar.

Det arbeide som mange av våre lokale foreninger har tatt opp ved å rette søkelyset på spesielle hendinger fra krigens dager, har utvilsomt også vært med på å øke forsvarsviljen innen disse distrikter. Dette er et arbeide som er satt mer i system i jubileumsåret. Likeledes ønsker vi også å rette søkelyset mot betydningen av fysisk trening. I regi av lokalforeninger er det også i jubileumsåret arrangert en rekke verneidrettsdager rundt om i landet. Til disse arrangementene er det også invitert sivile. Dette er et arrangement som må fortsette, og som jeg tror er særdeles viktig for samarbeidet militære/sivile rundt om i lokalsamfunnene.

Selve grunnlaget for vår vernepliktshær er vernepliktsbegrepet. I dette ligger også spørsmål som det har stått strid om – kriteriene for fritak for tjeneste i krig og fred. Det er fremmet krav om også politiske standpunkter skal aksepteres som fritakskriterium. NROF har og vil gå sterkt imot dette, fordi det vil kunne undergrave verneplikten som bærebjelke for vårt mobilitetsforsvar. Dersom man ikke får faste og klare grenser for fritak for tjeneste, vil dette med sikkerhet undergrave vårt Forsvar. I dette ligger kanskje NROFs største utfordring i fremtiden.

Forsvarsviljen fortsatt viktig

I dag sier Arne Heimdal at forsvarsviljen nok er svært sterk innenfor NROF, men at den i samfunnet for øvrig nok stod sterkere i 86 på grunn av den allmenne verneplikten.

– Det at mer eller mindre alle gutter måtte tjenestegjøre, gjorde at det kom en sønn hjem og kunne fortelle familie og venner om Forsvaret og hva dette var for noe. Dette var med på å bygge forsvarsvilje på en måte vi dessverre ikke har i samme grad i dag, sier Heimdal.

Det at mange i dag ikke har den samme koblingen til Forsvaret gjør Forsvaret mer fjernt for mange.

– Ser man i mediene så er det mye negativ omtale om allierte soldater som trener i Norge og nå sist de amerikanske bombeflyene.  Vi må huske at NATO er den sterke planken, og slik må det fortsatt være. Jeg mener at NROF kan være med på å fortelle dette, slik at det er en forsvarsvilje blant befolkningen og en forståelse av hvordan dette skal være.

Overrekkelse

I 1986 ble den nye fanen overrakt NROF ved Arne Heimdal av Kong Olav. Den var tidligere blitt godkjent av Kongen under en audiens som Heimdal godt husker.

– Det var alltid hyggelig å ha audiens hos Kong Olav. Da fanen skulle godkjennes satt vi ved siden av hverandre mens kongen studerte tegningen, før han tok frem en fyllepenn og skrev «Olav R». Blekket tørket ikke helt, så det endte med at jeg blåste på blekket fra en side, mens Hans Majestet Kongen blåste fra den andre, mimrer Heimdal.

Overrekkelsen fant sted i en egen seremoni i forbindelse med landsmøtet i 86. En fanegruppe marsjerte med Forbundets nye fane til Kong Olav, som høytidelig overrakte den til Arne Heimdal mens både forsvarssjef og forsvarsminister deltok som tilskuere.

Arne Heimdal, som har vært aktiv i Forbundet siden det tidlige 60-tallet, vil vi komme tilbake til i en senere historisk artikkel.