Andre verdenskrig

Norske reserveoffiserers forbund feirer 125 år i 2021. I den forbindelse vil det jevnlig publiseres artikler knyttet til forbundets og reservistens historie frem mot jubileet i juni 2021.

Dette er artikkel nummer syv i serien. Så langt har vi skrevet om reservistforbundets oppstart, reservistenes rolle i frigjøringen fra Sverige, første verdenskrig, mellomkrigsårene, oppstart av det nordiske samarbeidet og historien til vårt medlemsblad Pro Patria.

En mørk tid

Okkupasjonsårene 1940 til 1945 kan trygt regnes som noen av de mørkeste årene i nasjonens historie. Krigsårene førte til store prøvelser for både Norge og landets innbyggere, og historiene om hvordan en lang rekke enkeltskjebner kom seg gjennom krigen er nærmest utallige. Historiene til de som dessverre ikke overlevde krigsårene er også mange.

Nettopp derfor er det krevende å skrive om krigen. Det er svært mange historier å ta av, som alle fortjener omtale. Mange historier er også svært godt kjent for de aller fleste, for eksempel tungtvannsaksjonen på Rjukan og aksjonene til Oslogjengen og andre Milorg-medlemmer.  At mange reiste til England for å få militær utdanning, eller til Little Norway i Canada for å bli piloter er noe de fleste kjenner godt til.

I denne sammenhengen vil fokuset ligge på NROFs forløper, VOF, og noen av foreningens medlemmer som hadde en rolle under krigen.

Krigen kommer

Mellomkrigstida var preget av mye uro, både ute i verden og her hjemme. VOF var aktive i forsvarsdebatten, men særlig krigsspillkurs og annen kompetanseheving av reserveoffiserene skulle vise seg å ha betydning. Dette har vi omtalt i en tidligere historisk artikkel, som er anbefalt lesestoff før vi går inn på krigsutbruddet og påfølgende okkupasjonsår:

https://www.nrof.no/arene-frem-mot-andre-verdenskrig/

Fra nøytralitetsvakt til invasjon

Som under den første verdenskrigen var mange reserveoffiserer kalt inn for å gjøre tjeneste som nøytralitetsvakt, og VOF oppfordret våren 1940 sine medlemmer til å benytte seg av Pro Patria for å spre kunnskap som de fikk gjennom sin tjeneste. Oppfordringen var det ingen som rakk å følge. 9 april kom for brått. Allerede den 8. april, 45 minutter før midnatt, åpnet vaktskipet «Pol III» ild mot den tyske invasjonsstyrken som var på vei inn Oslofjorden. Vernepliktig kaptein Welding Olsen førte skipet, og var den første som falt.

VOF-medlem Odd Øyen var fenrik i 1940, og deltok i den provisoriske styrken som skulle stanse tyskernes fremrykking mot Elverum. Der hadde konge og regjering søkt tilflukt natt til 10. april.

Vi fikk oppleve å kjempe mot topptrente, velutstyrte motstandere med vårt mangelfulle utstyr. Omtrent en tredjedel av den sammenraskede styrken bestod av befal som slåss med Kragen som sitt eneste våpen, og de fleste av disse var reserveoffiserer, skrev Øyen i anledning NROFs 90-årsjubileum i 1986.

Kampene ved Midtskogen rett vest for Elverum ble ikke siste gang Øyen deltok i forsvaret av fedrelandet. Han gikk tidlig inn i motstandsbevegelsen, og var våpensjef i Milorg Distrikt 13, Stor-Oslo, da freden endelig kom. Etter krigen avanserte han til å bli oberstløytnant, og fortalte følgende til Pro Patria i 86:

Motstanden ble satt i sving av offiserer på eget initiativ en rekke steder, og hva hadde de å spille på? Et forsvar med dårlig utdannelse, mangelfullt utstyr – særlig knapphet på ammunisjon, og nesten viktigst: En antimilitaristisk holdning i store deler av folket.
Kampene på Oscarsborg, i Telemark, Valdres, Gudbrandsdalen, Hedmark, Glommadalføret for ikke å glemme Hegra Festning bør nevnes. Her, som mange andre steder, ble reservebefalet med på alle nivåer og hadde de største tap blant befalet.

Øyen tok en medisinsk utdannelse etter krigen, og gjorde tjeneste i FN-styrkene i Korea, Suez og Kongo i tillegg til rekke katastrofeoppdrag for Røde kors.

Vinjesvingen

Den 9. april 1940 var Thor Hannevig mobiliseringspliktig sekondløytnant ved Telemark Infanteriregiment nr. 3. Han nektet å godta overgivelsesordren, og fikk tilegnet seg materiell og etter hvert rundt 300 soldater som fortsatte kampen ved Vinjesvingen. Hovedkampen fant sted fra 3. til 5. mai, 1940, men den første trefningen fant sted den 21. april. Her ble det rapportert om seks falne tyske soldater, og to bataljoner ble sendt for å møte den tunge motstanden. Hannevig og hans soldater sprengte på sin side broer og ødela veier for å sinke tyskerne mest mulig.

Jeg gjorde det jeg syntes var riktig, fortalte Hannevig selv til Pro Patria i forbindelse med sin 80-årsdag. 30 år tidligere hadde han feiret sin 50-årsdag i en celle i Møllergata 19, etter at han og styrken til slutt måtte kapitulere for den store overmakten.

Dette slaget ble det senere laget film om, og Hannevig ble æresmedlem i VOF etter krigen.

I Valdres utmerket vernepliktig kaptein Rieber-Mohn seg sammen med sitt kompani 3, IR 10. Kompaniet nedkjempet en tysk styrke som var i ferd med å omgå norske stillinger ved Bagn.

I Pro Patria 1941 ble det oppgitt at 50 reserveoffiserer fra Hæren hadde falt under invasjonen av Norge året før.

Motstandskamp

Okkupasjonen ble ikke akseptert av alle. Når nederlaget var et faktum, begynte etterhvert en organisert motstandsbevegelse å vokse frem, og det er flere eksempler på at reservebefal var blant dem som samlet våpen og laget små grupper med motstandsfolk. Etter hvert ble mange av disse gruppene samlet under det i dag velkjente navnet Milorg.

Odd Øyen beskrev dette slik:

Ble ikke Milorg skapt av noen enkelt, så var det likevel enkelte som skilte seg ut. Ofte befal som i kraft av sin militære bakgrunn, administrative erfaring og kampvilje ble selvskrevne ledere. Den øverste ledelse var Rådet og Sentralledelsen. Landet ble delt i 23 distrikter, hvor stadige omveltninger i oppbyggingen satte store krav til de lokale ledere.

 

Distriktene var delt i avsnitt, områder og grupper. Oppbyggingen ble etter hvert likt, særlig etter store opprullinger i 1941 og 1942 som følge av at Gestapo kom på sporet av flere sentrale personer. Et godt utbygget sikringssystem hindret flere opprullinger, og etter hvert var Milorg klare for mer krevende oppgaver. I alt dette spilte reserveoffiserene en fremtredende rolle i hele landet.

I 1943 ble mange offiserer arrestert av okkupasjonsmakten, og enkelte steder ble det vanskelig for befal som ikke var arrestert å fortsette. Reserveoffiserene ble av ulike årsaker ikke satt under like hardt press fra nazistene som de fastlønnede, og svært mange av disse fortsatte sitt virke i motstandsbevegelsen.

Lenge var målet med Milorg å gjennomføre en stille styrkeoppbygging, for å kunne gjøre en innsats bak fiendens linjer i krigens sluttfase. Man så for seg en alliert invasjon i Norge, og at hjemmestyrkene skulle bidra militært. Etter hvert ble det avklart at en alliert invasjon her til lands ikke ville skje. Med det endret Milorg fokuset, og bruk av sabotasje og væpnede aksjoner ble trappet opp.

Disse aksjonene ble understøttet av allierte flydropp av både forsyninger og nordmenn, herunder flere reserveoffiserer, som var trent i England.

VOF under krigen

Motstanden mot nazistene hadde naturligvis det største fokuset, men arbeidet med å fremme reserveoffiserenes sak ble også viet oppmerksomhet. Blant befalingsmennene som hadde kommet seg til England var det en relativt stor andel vernepliktige offiserer. Disse var allsidige, og de norske myndighetene betrodde etter hvert flere til dels krevende stillinger til de vernepliktige.

Den tilvante lojaliteten fra fredens dager var fremdeles dypt forankret, og man fant ikke på å stille krav til andre enn seg selv.  Etter hvert som hærordningen av 1927 (som bestemte at vernepliktig befal kunne ikke ha høyere grad enn laveste fastlønte offiser) gjorde seg gjeldende i praksis, oppdaget man at misforholdene var direkte sjenerende for tjenesten. Etter gjentatte påtrykk fikk man fra 1. juli 1942 lønnsmessig likestilling med de fastlønte offiserene. Det virkelig ømme punktet, rangeringsbestemmelsene, våget man ikke å tangere, skriver VOF-medlem Alf Petersen i boken «Den norske hærs vernepliktige offiserer»

En gruppe vernepliktige offiserer samlet seg i London og skrevet et brev til Forsvarsdepartementet. Her stod det blant annet:
– Under tjenesten ved feltavdelingene her i UK gjør det et høyst uheldig – og helt uforståelig – inntrykk på troppen når en nybakt 20 år gammel løytnant som gikk i 2. klasse på Krigsskolen ved krigsutbruddet, settes foran vernepliktige løytnanter med 10 – 15 års erfaring, som NK ved kompaniet. Bortsett fra den underkjennelse av det vernepliktige befal som dette bærer bud om, er det høyst skadelig for forsvarsinteressen når man på denne måten undergraver befalets stilling.

Videre argumenterte man for at når et nytt forsvar skulle bygges etter krigen, så var man avhengig av vernepliktige befal til å understøtte dette. VOF mente at denne ugunstiggjøringen av de vernepliktige befalene ville få en høyst uheldig innflytelse på forsvarssaken.

Henvendelsen fikk ingen positiv respons, og Alf Petersen forklarer i sin bok at annet ikke var å vente.

Misforholdet skyldtes nok at en vernepliktig offiser ikke tilhørte «lauget» og kunne således ikke bli medlem av «Foreningen for gjensidig forfremmelse», adresse London. Dette forhindret naturligvis ikke at vernepliktige offiserer ofte ble tatt ut til krevende og risikofylte oppdrag.

Marinen

Norske sjømenn, både i marinen og handelsflåten, tok store tap under krigen. I invasjonens tidlige fase var marinen i kamp mot tyskerne langs hele vår langstrakte kyst. I Narvik ble panserskipene KNM «Eidsvoll» og KNM «Norge» senket med i alt 282 falne.

Rundt 400 av marinens befal og mannskap kom seg over til England etter invasjonen av Norge. Disse dannet grunnstammen i sjøstridskreftene som ble bygget opp under krigsårene. Norges to første moderne jagere, «Glaisdale» og «Eskdale» dannet de første jager-flotiljene sammen med britiske jagere. Senere kom jagerne «Stord», «Svenner» og Arendal». Førstnevnte deltok i senkningen av den tyske slagkrysseren «Scharnhorst» i desember 1943.

Norske marineskip deltok i en rekke oppdrag, alt fra offensive operasjoner til konvoitjeneste og minesveiping. Personellet ble i stor grad rekruttert fra handelsflåten, og ved krigens slutt bestod marinen av i overkant av 7000 mann. Rundt 70 prosent av befalet var reservister.

Handelsflåten og marinens innsats var betydelig. Handelsflåten bidro med sine 1182 skip til å holde forsyningslinjene åpne, mens marinen eskorterte 150 millioner tonn krigs-materiell og mat. Bidraget kom til en høy pris. Handelsflåten mistet over 3000 mann, mens marinen mistet 900.

Flyvåpenet

Før krigen hadde både Hæren og Marinen hvert sitt flyvåpen, og begge våpengrener hadde både vernepliktige flygere og speidere, til sammen om lag 200 vernepliktige ved krigsutbruddet. Flere av disse tok til vingene i 1940, og flere tyske fly ble nedkjempet før de norske flyene selv ble tatt ut.

En norsk sjøflyskvadron ble i 1941 stasjonert på Island under navnet 330 skvadron etter å ha blitt utdannet i Little Norway. Den gjorde i alt 655 ubåt-patruljer, 50 konvoikortesjer og 22 redningsaksjoner. Skvadronen lokaliserte 14 tyske ubåter, senket to og skadet fire. I tillegg skadet skvadronen to tyske fly i løpet av sine 12 000 timer på vingene. 46 mann og 5 fly gikk tapt fra 330 skvadronen.

331 skvadronen ble i 41 den første norske jagerskvadronen, tett fulgt av 332 skvadronen året etter. Disse hadde base i England, og bidro blant annet under D-dagen den 6. juni 1944. Den 29. desember var høydepunktet for de norske jagerpilotene. 331 skvadron var på vingene to ganger og skjøt ned 17 tyske fly. Egne tap var fire fly og en flyver. i 1945 ble det utkjempet et større luftslag over Tyskland med over 50 fiendtlige fly mot de to norske jagerskvadronene. 6 tyske fly ble skutt ned og ett ble skadet. Tre norske flyger mistet livet under slaget.

I alt mener man at norske fly skjøt ned 181 fly, og skadet 123. Flere nordmenn gjorde i tillegg tjeneste i britiske avdelinger. I britiske «Fighter Command» fikk norske flygere æren for 38 nedskutte fly. Verdt å bemerke seg er at de fleste norske flygerne var reservebefal, som senere avanserte og dannet grunnstammen ved oppbygningen av Flyvåpenet.

Norske reserveoffiserer spilte uten tvil en rolle under andre verdenskrig. Først som nøytralitetsvakt, deretter i kamp mot invasjonsstyrken før motstandskampen ble tatt opp.